Blogg om hverdagen min

Noe jeg lå lenge å tenkte på i går før jeg sovna var det at hvorfor samfunnet egentlig har så lite fokus på sykisk mishandling blandt barn og unge. Det er hele tiden oppslag om fysiske mishandlinger der barn er involvert, men det er sjeldent saker der barn som blir fysisk skadet av familiemedlemmer kommer fram i offentligheten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal putte fingeren på det, eller finne en måte å skrive det ned på så dere skjønner hvor jeg vil hen, i tillegg er klokken i skrivende stund 02.32 så jeg er ganske ordfattig.

Barn som vokser opp i hjem hvor de faktisk blir mobbet av foreldrene sine, søsken osv, har like stor innvirkning på barn som blir slått eller riset. Ett barn som for eksempel vokser opp i ett hjem der foreldrene krangler høylytt forran dem, eller der foreldrene kommer ruset hjem å skal omgåes barnet. Det er veldig traumatiserende, skremmende og gir utrygghet. Også det å kalle barnet sitt stygge ting. "Er du helt dum?" eller "fysj å fy du er kvalm!", konstant. Tenk å vokse opp der foreldrene bare syntes alt du gjør er helt idiotiskt og blir kaldt stygg og ekkel. Rett og slett mobbing av foreldre. Det preger en barndom kraftig, å det gir utslag når man vokser opp. Man stoler sjelden på folk, man blir selv rappkjeftet og frekk, man støter bort og behandler andre slik man ble behandlet selv som barn. Voksne som også ikke "bryr seg " om barnet sitt, feks lar de se stygge skrekkfilmer og voldshandlinger på tv. Det gir feil syn på livet til en 7-8 åring. Ingen barn trenger å vite at det er voldtekt, krig og drap i verden.

Jeg vet hva jeg prater om. Jeg vokste selv opp i ett hjem der rus og kjeftesmell var en del av hverdagen. Jeg hadde sikkert 100 forskjellige barnevakter som så og si var plukket opp fra gaten. Jeg følte meg utrygg, å hadde problemer med å knytte bånd da jeg ble eldre. Jeg var en sykt spydig unge, kalte voksne stygge ting, som "hore" og " fittekjærring". Stygge ord jeg hadde hørt fra tv prelte jeg av meg til andre. Jeg hadde null respekt for voksne, å ble heller lagt under kategorien "problemunge". Det jeg snakker om er ikke om man med en glipp kaller datteren sin dum, eller med en glipp har en litt høylitt diskusjon, men når det blir ekstremt, å en vane i hverdagen.

Dette var min lille preken på bloggen, mine tanker rundt ett tema jeg syntes er viktig. Det er viktig for barn med klare grenser og trygge forhold. Barn er hele tiden ute etter godkjennelser og ros, ikke ute etter å bli nedtrykt og krenket av foreldre som har styggt munnbruk.... 

Du er flink om du gadd å lese alt dette her, jeg har såvidt orket å lese igjennom. Fra nå av blir bloggen en dagbok jeg skriver i når jeg føler for det. Som i dag. Ikke forvent aktiv blogging.