Blogg om hverdagen min

Årh, det her blir ett skikkelig dagbok-innlegg med bare masse kladd, tanker, planer, dill og dall. Ting som ikke er spennende å lese om i det hele tatt. Jeg er så sinnsykt lei av å være stuck i nuet. Jeg orker bare ikke å være akkurat her lenger. Nå er det på tide å sette egne spor, komme seg ut i verden å gjøre seg egne erfaringer. Jeg er 18 år gammel, jeg må få gjort noe vettug med livet mitt. Jeg sitter bare hjemme og sturer, jeg har ikke ork til å dra på skolen. Jeg har ikke ork til å dra ut å treffe venner. Jeg føler det er ett skikkelig tiltak å ta på seg skoene, jakken å sette kursen mot byen. Selvom jeg vet at det er utrolig deilig etterpå, å at jeg sover kjempegodt om natten de dagene jeg har vært fullbooket, trent på studio, truffet venner osv. Men alikavell velger jeg å sitte hjemme å ikke gjøre en dritt.

Jeg sitter å ser episode på episode med serier til klokken bikker 05 på natten/morgenkvisten. Jeg bare venter på at chaten på facebook er tom. Når det er fullstendig fritt for ting å gjøre feks at alt på TV er slutt, ingen igjen på facebook, ingenting å rydde, ikke er jeg sulten, tom for røyk og pepsi - Da går Mari å legger seg. At jeg gidder. Jeg har mest lyst å bare slutte på skolen å begynne å jobbe. Jobbe å tjene penger, for stipend får jeg faen ikke uansett. Men er det verdt det? Jeg har 3 år igjen så er jeg i fullt arbeid med 100% lønn. Skal jeg virkelig kaste bort ett helt år til bare fordi jeg har en dårlig periode å ikke gidder å presse meg selv? Det er jo ingen big deal, helvette heller. Alle andre ungdommer i Norge klarer å presse seg gjennom vgs. Hvorfor må jeg være ett unntak? Det vil jeg rett og slett ikke være. Jeg vil være den prosenten som fullførte vgs og fikk utdanning. No way at jeg skal tilbake til Burger King, eller jobbe med drittlønn som vaskehjelp. Jeg vil bli noe. For ett tiltak.

WHAT TO DO?!
Se, nå er klokken kvart på fire å jeg eier ikke trøtte vibber.