Blogg om hverdagen min

Jeg kjenner jeg blir forbanna, trist, frustrert og kjempe, kjempe forvirra av visse folk her ute. Det er som tidligere nevnt veldig, veldig få av mine bekjente og blogglesere som vet hovedgrunnen til at Johannes ikke bor med meg i Kristiansand - enda. Jeg får nesten daglig slengt i trynet ting som " Hvorfor driter du i Johannes?", "Du er en forbanna egoist", "Alkoholiker" and the list goes on. NEWFLASH: Dere kan ikke belage dere på ting dere leser på facebooken min, eller rykter. Det er bare 1/4 del av virkeligheten.

Jeg har vært nede. Langt nede. Gammel bagasje har blusset opp, jeg begynte å prioritere feil å jeg "mistet" litt mammagløden. Jeg valgte at Johannes skulle få bo hos besteforeldrene sine på ubestemt tid til jeg fikk orden på livet mitt å litt livslyst igjen. Jeg valgte å flytte fra sønnen min til andre enden av landet fordi jeg visste at jeg ikke kunne takle å rehabilitere meg selv i Nord-Norge. Jeg valgte å plassere sønnen min i ett trygt hjem hos mennesker som elsker han over alt. Hvor lenge skal jeg forsvare meg selv, hvor lenge skal jeg tolerer at utenforstående folk rakker ned på meg som både person og mamma? ....

Som min gode veninne skrev til meg på facebook i ste:
"Noen ganger er det beste man kan gjøre som foreldre å innse at man ikke alltid kan gi det beste, og at det aller beste man kan gjøre for barna da, er å la noen som klarer gjøre det frem til man klarer det selv. Da setter man barnas behov først, for det er beintøft å gi slipp sånn, selv om det bare er for en kort periode. Det er jo da du viser at du er voksen, ansvarlig og tenker på hans beste." - Tusen takk Linn. Det trengte jeg virkelig å høre.