Blogg om hverdagen min

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å finne "den rette". Det har vært mye hit og dit, men jeg har altid endt opp med tankene mine på en spesiell. Jeg har prøvd, og prøver fortsatt å slutte å tenke på han, men jeg blir ør i hele kroppen bare jeg hører navnet hans. Jeg har ikke egentlig innsett at det er helt over og ut, og at mitt tåg har kjørt for lengst. Jeg var skikkelig forelsket, men jeg klarte å rote det til. Skikkelig også. På den tiden ble jeg spurt om jeg noen gang kunne tenkt meg å forplikte meg, men jeg sa nei. Jeg var redd for friheten min, og redd for at han kanskje skulle oppdage sider med meg han ikke ville fordra. Jeg ble en drittsekk uten like, å såret han på så og si alle punkter. Snakk om å gjøre det tvert motsatte. Hvorfor sa jeg ikke bare ja? Det irriterer meg, og skjærer gjennom hele meg hver gang jeg spoler tilbake. Mitt "nei" gå på repeat i hodet mitt. Hva faen var det jeg tenkte på. Minst av alt ville jeg såre fyren, å minst av alt ville jeg være foruten han. Jeg rota alt til, å den dag i dag er jeg enda lovestoned. Det er ikke gjensidig. Som i sangen Hammerfall - Always will be:  "I would walk throug fire for just one more day". Det føles akkurat sånn. 

Når jeg flyttet sørover skulle jeg legge hele Nord-Norge bak meg, å starte helt på nytt. Jeg skulle slutte å drikke, slutte å lete, slutte å søke etter action og en spenningsfyllt hverdag. Hvorfor i alle dager er jeg enda stuck på tanken om å kanskje flytte til Tromsø igjen? Fuckit. Jeg har klart meg utmerket i Kristiansand... 

Hvorfor må young love være så forbanna komplisert? Kanskje det bare er jeg som gjør det så alvårlig mye vanskeligere enn det egentlig er. Love aint easy, man må jobbe for det. Hvorfor lager jeg så mye ekstraarbeid? BAH! Dumme nattetimer. Jeg har alt for mange tanker som surrer i hodet mitt. Anyways. Du vet hvem du er.