Blogg om hverdagen min

Jeg er gladere enn noen gang for tiden. Alt er så bra, alle er så gode. Jeg gjør ting, jeg iverksetter en plan. Jeg er skikkelig målbevisst og har masse energi og overskudd. Jeg er mer sosial enn noen gang, jeg er mer sporty, jeg har begynt på bil lappen, jeg er så mye bedre på alle måter. Gode venner, god familie, gode voksne som jeg har rundt meg. Jeg føler meg bønnhørt og sett. Jeg føler meg trodd og jeg føler jeg blir tatt seriøst. 

Jeg har ett fantastisk godt nettverk - noe jeg burde sett for lenge siden. Folk bryr seg om meg, folk uroer seg og vil hjelpe meg. Jeg er ikke alene om alt. Jeg er tusen ganger klar for å samarbeide og legge en plan, jeg har bare så sinnsykt livslyst. Jeg skyver stoltheten bort, å jeg ber om hjelp. And it feels good. Jeg har tidligere vært så redd for å åpne meg å vise at jeg er sårbar. 

I dag klarte jeg å gå inn i barneavdelingen på Cubus uten å begynne å grine. Jeg smilte og fulgte med på andre barn uten å bli skikkelig trist. Johannes har det bra, jeg er så glad for at de elsker han som sin egen. Jeg har lenge vært bitter og negativ, men jeg ser det poitive og skyver det andre bort. Så lenge sønnen min smiler og er lykkelig, er jeg lykkelig. Jeg skal klare dette, babyen min fortjener å kjenne meg. 

"Salig er den som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for den skal bli mettet" 

Skjønnheten min, bildet tatt når han var rundt året. 

Jeg vil ikke være den som ikke klarer å være mor for sitt barn. Jeg savner så inderlig morgenstunden vi hadde sammen. Tv-titting og kos i senga. Mamma elsker deg for evig.